torsdag 31. juli 2008

Hva skjedde i Dyatlov-passet?

Ni erfarne skigåere drar opp i de nordlige Uralfjellene i 1959, ingen kommer noensinne tilbake. De ble funnet døde -- barføtt i snøen, noen uten annet på seg enn undertøy, en med brusten skalle, en annen med to brukne ribbein og en av kvinnene på ekspedisjonen manglet tunge; og de etterlot seg et telt som hadde blitt revet opp fra innsiden.

Igor Dyatlov
Zinaida Kolmogorova
Lyudmila Dubinina
Alexander Kolevatov
Rustem Slobodin
Georgyi Krivonischenko
Yuri Doroshenko
Nicolas Thibeaux-Brignollel
Alexander Zolotarev
Yuri Yudin

Den 27 januar 1959 starter ti studenter fra det Uralske Polytekniske Institutt sin skimarsj fra Vizhai mot Uralfjellene. Allerede neste dag måtte en av medlemmene, Yuri Yudin, snu på grunn av helseproblemer, og de var nå ni stykker igjen.

Gruppen var ledet av Igor Dyatlov, og hadde som mål å nå Otorten, et fjell 10 kilometer nord for ulykken. Ruten, på denne årstiden, var klassifisert som "Kategori III", den vanskeligste -- men alle medlemmene var erfarne med lange skiturer og fjellekspedisjoner.

Ved hjelp av kameraer og dagbøker funnet på deres siste leirplass kunne man fastslå at den 31 januar nådde gruppen høylandet og startet å forberede seg på selve klatringen, der de bygde et lager for mat og utstyr for tilbaketuren.

Neste dag begynte gruppen å bevege seg gjennom passet, men møtte på dårlig vær, noe som gjorde at de gikk feil og måtte slå leir for natten. Det var det siste de skulle gjøre.

Gruppen skulle telegrafere til sportsklubben når de returnerte til Vizhai, og det var forventet at dette skulle skje senest 12 februar. Men selv om beskjeden aldri kom frem da, var det ikke noen særlig reaksjon først. Forsinkelser var vanlig ved slike ekspedisjoner. Ikke før slektninger krevde at det skulle letes etter en gruppen, ble det sendt ut søketeam, som først besto av frivillige studenter og lærere. Siden ble politiet og militæret koblet inn.

Ikke før den 26 februar ble leirplassen funnet. Teltet var hardt skadd, og fotspor kunne følges ned til den nærmeste skogskanten, men etter 500 meter var de dekket av snø.

I skogskanten, under en stor gammel furu fant letemannskapet rester av et bål, sammen med to døde kropper, Krivonischenko og Doroshenko, uten sko og bare i undertøyet. Mellom furua og leirplassen fant man tre lik til, Dyatlov, Kolmogorova og Slobodin, og de så ut som om de hadde prøvd å ta seg tilbake til leirplassen. De ble funnet hver for seg, 300, 480 og 630 meter fra furutreet.

De siste fire var det vanskeligere å finne. De ble ikke funnet før etter to måneder, den 4 mai, under fire meter snø i en elvedal, lenger inne i den skogen furua sto.

Kroppene ble bragt ned av fjellet -- men man fant ingen dødelige skader på de første som var funnet. En hadde en brist i hodeskallen, men ble ikke sett på som dødelig.

De fire som ble funnet i mai forandret noe på dette. Tre av dem hadde dødlige skader, Thibeaux-Brignollel hadde store hodeskader, og både Dubunina og Zolotarev hadde store brudd i brystet. Det underlige var at kraften som måtte til for å påføre slike skader måtte ha vært ekstremt høy, og det ble sammenlignet med kraften i en bilulykke. En av kvinnene manglet også tungen.

Det så ut til at gruppen måtte forlate leiren i løpet av natten, mens de lå og sov. Selv om temperaturen var rundt -30 grader celsius, og med dårlig vær -- var de døde bare delvis påkledd. Noen av dem hadde bare en sko, andre hadde ingen sko eller hadde bare sokker på seg. Andre ble funnet med deler av avrevne klær på seg, som så ut til å ha blitt revet av de allerede døde.

Senere ble det funnet at klærne til noen av ofrene avga store doser radioaktiv stråling.

Til slutt ble det konkludert med at alle i gruppen hadde omkommet på grunn av en 'ukjent tvingende årsak', og saksmappen ble sendt til et hemmelig arkiv, bare for å bli frigitt delvis på 90-tallet.

Siden ble det spekulert mye i hva som hadde skjedd, og etterforskere mente at enkelte vitneutsagn ble oversett, kanskje ignorert av offisielle myndigheter:

  • Etter begravelsene, hevder slektninger av avdøde at huden til ofrene hadde en merkelig oransje farge.
  • En annen gruppe turgåere, som befant seg 5 mil lenger sør, rapporterte merkelige oransje kuler på nattehimmelen mot nord. Like "kuler" ble observert i nærliggende områder, blant annet av metereologer og militæret.
  • Noen rekonstruksjoner av ofrenes oppførsel så ut til å peke mot at de var blitt blendet eller helt blinde. De hadde brukket av tykke og fuktige furugreiner for bål, selv om det var tørr ved på bakken like ved.
  • Andre rapporterte om skrapmetall i nærheten, noe som førte til spekulasjon vedrørende hemmelig militær bruk av området.
Yuri Yudin, den eneste overlevende fra ekspedisjonen, har uttalt: "Hvis jeg kunne spørre Gud kun ett spørsmål, ville det være: 'Hva skjedde egentlig med vennene mine den kvelden?'.

onsdag 30. juli 2008

Mystiske forsvinninger

Det har til alle tider forsvunnet mennesker fra jordens overflate, men noen har blitt borte på mer forunderlige og mystiske måter enn andre. Dette er to historier om noen mennesker som har forsvunnet ved mystiske omstendigheter, og som fortsatt står som uoppklarte:

Valentich-forsvinningen

Hvem og når:

Frederick Valentich,en 20 år gammel pilot som fløy en Cessna 182L over Bass-stredet (merket i blått), på vei til King Island, Australia, 21 oktober 1978.

Hva:

Like før Frederich forsvant, rapporterte han at han hadde møtt på et uidentifsert fartøy, flyvende i farlig høy fart ved hans Cessna, og siden svevde over flyet.

Det ble aldri siden funnet noen spor av hverken Valentich eller flyet.

Hvordan

: Valentich var en pilot med 150 timers flyerfaring, og skulle dra fra Moorabbin flyplass i Melbourne til King Island, Tasmania. Det var god sikt og svak vind. Han fløy en Cessna 182-L med en marsjfart på rundt 256 km/t.

Knapt en time etter avgang ble Steve Robey, flyveleder i Melbourne, kontaktet av Valentich. Valentich ba om informasjon om et annet fartøy i hans høyde (1524 m.); men ble fortalt at det var ingen kjent trafikk i den høyden. Valentich fortalte da at han kunne se et stort fly som så ut til å være opplyst av fire sterke landingsslys. Han kunne ikke avgjøre hva slags type det var, men sa at det hadde passert ca 300 m. over ham og forflyttet seg med høy fart. Valentich rapporterte så at han trodde at den andre piloten lekte med ham da flyet kom mot ham igjen fra øst.

Tre minutter senere, 19:09 på kvelden, spurte Robey om Valentich kunne bekrefte sin høyde og at han ikke kunne identifisere fartøyet. Valentich svarte bekreftende på høyden sin og begynte å beskrive luftfartøyet -- og fortalte at det var "avlangt", men at det forflyttet seg for raskt til å kunne gi en nøyere beskrivelse. Så brøt Valentich radiokontakt i tretti sekunder, mens Robey spurte om et anslag på fartøyets størrelse. Da Valentich svarte, kunne han fortelle at det nå "svevde" over ham, og at det hadde en skinnende metalloverflate og hadde et grønt lys. Igjen ble Valentich stille før han fortalte at fartøyet hadde forsvunnet, og etter et nytt halvminutt med stillhet lurte Valentich om han hadde blitt forfulgt av et militært fartøy Robey prøvde igjen å skaffe mer informasjon om fartøyet og dets posisjon; og Valentich svarte med at det nå kom mot ham fra sørvest. 29 sekunder senere, klokken 19:12:09 meldte Valentich at han hadde motortrøbbel og kom til å fortsette mot King Island. Etter en kort stillhet kunne man høre Valentich si: "det svever, og det er ikke et fly!". Etter nye 17 sekunder med uidentifisert støy, siden beskrevet som "metalliske, skrapende lyder", ble all kontakt brutt.

Siden:

Det ble lett i fire dager etter Valentich, uten resultat. Det ble funnet bensin på vannet i nærheten av der Valentich sist hadde hatt radiokontakt, men det stammet ikke fra et fly. Det ble ikke funnet spor av flyet. Flyet hadde fire redningsvester og var laget for å flyte i flere minutter hvis det havnet i vannet.

Mulige forklaringer:

Saken fikk mye oppmerksomhet og det ble fremsatt flere forklaringer om hva som kunne ha skjedd, bl.a. at han hadde støtt på narkotikasmuglere -- som siden drepte ham, at han hadde blitt truffet av lyn fra en lenticularissky, eller at han rett og slett iscenesatte sin egen død. Det er også blitt foreslått at han hadde bli desorientert, og dermed fløyet opp-ned, og sett sitt eget speilbilde i havet, og tilslutt kræsjet. Dette har blitt utelukket da flyet han førte ikke kunne flys slik på grunn av pumpesystemet til drivstoffet. Hendelsen har også blitt populær blandt UFO-tilhengere, som mener at piloten har blitt bortført, eller fikk Cessnaflyet til å styrte på annen måte. Det ble også på samme tid rapportert flere UFO-observasjoner i området. Men til nå er det ingen som har kunnet fremsette en forklaring understøttet av bevis.

Mer:

Det finnes mye informasjon om dette, blant annet om analysen av lydene som ble fanget opp av radioen like før kontakten ble brutt; om de såkalte Manifoldfotografiene; timelapsebilder som ble tatt av solnedgangen i området, som tilsynelatende viser et objekt som beveger seg over horisonten i høy fart.

Kilder og videre lesning:

D. B. Cooper

Hvem og når:

Den 24 november 1971 kapret en mann en Boeing 727, fikk med seg 200 000 dollar i løsepenger, og hoppet ut av flyet i fallskjerm. Siden har ingen sett ham, og vet hans virkelige identitet. På passasjerlisten er han oppført som Dan Cooper.

Hvordan:

Dagen før høsttakkefesten i USA, onsdag 24 november 1971, går en mann under navnet Dan Cooper ombord en Boeing 727, hos flyselskapet Northwest Airlines.

Etter at flyet hadde lettet fra Portland, gir han en lapp til en ung flyvertinne, som satt bak ham. Hun trodde at han ga henne telefonnummeret sitt, så hun la den i lommen sin uten engang å kikke på den.

Dermed lente Cooper seg nærmere henne og fortalte at hun burde kikke på lappen, "jeg har en bombe". Følgende sto på lappen:

I have a bomb in my briefcase. I will use it if necessary. I want you to sit next to me. You are being hijacked.

Lappen inneholdt også et krav på $200 000 i umerkede $20-sedler (Noe som vil tilsvare over 5000000 NOK i kjøpekraft, justert for inflasjon), og to sett fallskjermer -- to ryggskjermer og to brystskjermer. Lappen inneholdt instruksjoner som beordret å få dette levert når det landet på Seattle-Tacoma International Airport, i motsatt fall ville han sprenge flyet.

Piloten fikk kontaktet FBI i løpet av kort tid, og fikk beskjed om å samarbeide med kapreren. Han ba flyvertinnen om å prøve å finne ut om det var snakk om en ekte bombe. Cooper skjønte dette, og ga henne en rask kikk i den medbrakte kofferten, og viste frem røde sylindre, et stort batteri og ledninger, nok til å overbevise henne.

Flyet sirklet over Puget Sound, mens man fremskaffet innholdet i Coopers krav. FBI fulgte kravet om umerkede sedler, men brukte sedler mest fra 1969, som hadde serienumre som startet med 'L'. De tok også mikrobilder av alle sedlene, for å kunne ha oversikt over alle numrene.

Mens alt dette foregikk drakk Cooper amerikansk whiskey og soda. Flyvertinnen som tilbringte mest tid sammen med ham, syntes han var "ganske hyggelig", og han ba også om at besetningen skulle få tilbragt måltider når de landet i Seattle.

17:39 landet flyet på Seattle-Tacoma Internation Airport nær Seattle. Cooper fikk piloten til å dimme lysene for å forhindre å bli skutt av snikskyttere. En person skulle overlevere pengene og fallskjermene, alene. Etterpå slapp Cooper av alle 36 passasjerer, men fire av mannskapet på flyet måtte være igjen.

FBI syntes det var underlig at Cooper ville ha flere fallskjermer, og spekulerte i at han hadde noen medsammensvorne på flyet, eller de var ment for mannskapet igjen på flyet. Heller hadde ingen tidligere forsøkt å hoppe i fallskjerm fra et kapret kommersiellt luftfartøy tidligere.

Klokken 19:40 tok flyet av fra flyplassen igjen, og denne gangen befalte Cooper at flyet skulle fly lavere og saktere enn marsjfart. Dessuten skulle trykket i flykabinen holdes uendret, noe som ville gjøre det enklere å åpne en trykkdør i flyet.

Klokken 20:13, etter at flyvertinnen hadde blitt beordret tilbake til cockpiten, åpnet Cooper aktertrappen i flyet og hopper ut, og har siden aldri blitt funnet.

Det regnet kraftig utenfor, og det kom ingen lys fra bakken grunnet skydekket. På grunn av denne dårlige sikten, så ikke jetjagerne som fulgte bak flyet at Cooper hoppet ut i det hele tatt.

I starten ble det trodd at han landet nær Lake Merwin, 48 km nord for Portland i Oregon.

Alt FBI-agentene som gjennomsøkte flyet etter landingen i Reno fant etter Cooper var et slips og en slipsnål. Cooper var forsvunnet, og det samme var kofferten, pengene, pengebagen og de to gjenværende fallskjermene.

Etter et kombinert søk som varte i seks uker, den lengste og mest omfattende i nordvest-USA, ble det ikke funnet et fnugg av spor. På grunn av dette, er det omdiskutert hvorvidt Cooper overlevde fallet, og flyktet til fots.

Heller ikke pengene ble funnet, til tross for FBIs opptrapping av letingen. Banker, låneinstitusjoner og andre forretninger ble varslet om serienumrene, men uten resultat. Det ble utlovet dusører, både fra politiet og aviser, men uten hell.

10 februar 1980 fant Brian Ingram, som da var åtte, $5880 i halvveis nedbrutte 20-dollarsedler, fortsatt i gummistrikk liggende like under overflaten i Columbia River, 8 km nordvest for Vancouver, Washington. Dette var en del av løsepengene fra Cooper, funnet nesten ni år senere. Det fantes flere teorier om hvordan pengene havnet der, og hvor lenge de har vært der -- men dette gjør at FBI ikke tror at Cooper overlevde hoppet, siden det ville være lite sannsynlig at en kriminell person ville etterlate en del av pengene han hadde risikert livet for.

Fortsatt er ikke resten av pengene funnet, men serienumrene kan nå søkes opp i en offisiell database.

Etterspill

I tiden etter denne hendelsen ble det innført flere sikkerhetsrutiner i forbindelse med fly og flyavganger, men likevel ble det utført tre like, men mindre heldige kapringsforsøk etter Cooper-kapringen.

Boeing 727-flyene ble utstyrt med en enhet som kalles Cooperkile, som hindrer at aktertrappen på et fly kan åpnes under flyvning.

Mange har blitt anklaget og mistenkt for å være Cooper, men det har aldri kunne bli bevist.

Cooperhistorien har hatt stor innflytelse på mye av populærkultur i etterkant, og så sent som i mars i år ble det funnet en fallskjerm som man mente kunne være Coopers.

Mer:

For mer informasjon og videre lesning anbefales: