11 berømte spøkelsesfotografier

Spøkelser på film

Selv om uttrykket «det tror jeg ikke før jeg får se det» kanskje ikke står så sterkt nå som det engang gjorde, så er disse bildene ansett som ekte av de aller fleste. Å forfalske slike bilder gjennom dobbelteksponering og triks på mørkerommet har eksistert så lenge det har eksistert kamera -- men disse bildene står igjen som urørt, ekte fotografier av uoppklarte fenomener.

Freddy Jackson

Historien bak

Dette bildet ble tatt i 1919, men ble ikke offentliggjort før i 1975 av Sir Victor Goddard, en pensjonert offiser fra Royal Air Force (det kongelige britiske luftforsvaret) . Fotografiet viser et gruppeportrett av Goddards skvadron, som hadde tjenestegjort under første verdenskrig ombord HMS Daedalus. Men på bildet dukket det opp en som egentlig ikke skulle være der. Bak piloten på øverste rad, fjerde fra venstre, kan man tydelig se ansiktet til en annen mann.

Det sies at ansiktet tilhører Freddy Jackson, en flymekaniker som hadde omkommet på tragisk måte i en propellulykke bare to dager tidligere. Begravelsen hans hadde funnet sted da bildet ble tatt. Skvadronmedlemmene kunne lett gjenkjenne ansiktet hans. Hadde Jackson kommet tilbake for å bli med på det siste gruppebildet?

Baksetespøkelset

Historien bak

En dag i 1959 besøkte Mabel Chinnery sin mors grav, og hadde tatt med seg kameraet for å ta bilder av gravstedet. Etter å ha knipset noen bilder av morens gravstein, tok hun et kjapt bilde av mannen sin, som satt alene og ventet på henne i bilen. I alle fall trodde de at han var alene.

Da filmen ble fremkalt, ble det overrasket over å se en figur som satt i baksetet i bilen. Fru Chinnery gjenkjente figuren med en gang -- det var moren hennes. Bildet har blitt undersøkt av eksperter, men ingen tegn på manipulering har blitt funnet.

Trappespøkelset

Historen bak

Dette berømte fotografiet ble tatt i 1966 av Ralph Hardy. Han var på ferie i Greenwich i England, og besøkte Queen's House, en del av Nation Maritime Museum. Der ville han ta bilde av den elegante trappen som finnes der, kjent som «tulipantrappen».

Da bildet ble fremkalt, viste bildet også en tildekket figur, som så ut til å gå opp trappen, mens den holdt seg fast med begge hender. Eksperter har også her undersøkt det originale negativet, uten å kunne se tegn på at det hadde blitt fiklet med. Det har også blitt fortalt om uforklarlige figurer som har blitt sett i nærheten av trappen -- i tillegg til lyden av fottrinn.

Spøkelset på Boothill kirkegård

Historien bak

Terry Ike Clanton, forfatter av websiden TombstoneArizona.com, tok dette bildet av en venn av seg, ved Boothill kirkegård. Bildet ble tatt i sort-hvitt for å et vill-vest-utseende på bildet, med vennen som poserer med klær fra 1880-tallet. Clanton tok filmen med til nærmeste Thrifty Drug Store -- og ble sjokkert over hva de fikk se. Blant gravstøttene, til høyre for Clantons venn, står det noe som ser ut som en tynn mann i en mørk hatt.

«Jeg vet det ikke var noen andre i bildet da jeg tok det», insisterer Clanton, og mener at figuren i bakgrunnen holder en kniv. «Det så ut som et slips først, men ved nøyere ettersyn, ser det ut til å være en kniv».

Les mer om bildet på websiden til Clanton.

Newby kirkes gjenferd

Historien bak

Dette har vært et omdiskutert bilde, rett og slett fordi det ser for bra ut. Det ble tatt i 1963 av pastor K.F. Lord i Newby Kirke i Nord Yorkshire i England. Måten det tildekkete ansiktet ser rett på kameraet, gjør at det ser oppsatt ut -- og at det har blitt brukt en dobbelteksponering.

Pastoren har sagt at det var ingenting synlig for det blotte øye da han knipset et bilde av alteret.

Kirken ble bygget i 1870 og har ikke, som noen vet, en historie med overnaturlige fenomener. Det har blitt regnet ut at figuren er rundt 2.7 meter høy.

Watertownansiktene

Historien bak

James Courtney og Michael Meehan, to av mannskapet på oljetankeren SS Watertown, holdt på å rengjøre en lasttank, mens den seilte fra New York til Panamakanalen i desember, 1924. De ble utsatt for store mengder avgasser, slik at de ble kvalt og døde. Slik skikken var på den tiden, fikk de sjøbegravelse utenfor Mexicokysten den 4. desember.

Men dette var ikke det siste de hadde sett fra dem. Dagen etter, like før skumring, så førstestyrmannen ansiktene deres i bølgene på babord side. Der var de i ti sekunder, før ansiktene ble borte igjen. I flere påfølgende dager, viste de fantomaktige ansiktene til de to avdøde seg også for andre medlemmer av mannskapet.

Da de kom til New Orleans, rapporterte kapteinen -- Keith Tracy -- om disse merkelige hendelsene til sine arbeidsgivere; the Cities Service Company. De foreslo at de skulle forsøke å fotografere de nifse ansiktene, og kapteinen kjøpte et kamera for den videre reisen.

Da ansiktene igjen viste seg, tok Tracy seks bilder -- for så å låse kameraet og filmen inn i skipssafen. Fem av bildene viste seg å ikke være annet en sjøsprøyt, men det sjette viste ansiktet til de fortapte arbeidskameratene.

Bildene ble sjekket for forfalskninger av the Burns Detective Agency. Da mannskapet siden ble skiftet ut, var det ingen flere tegn til sjøansiktene.

Ildjenta

Historien bak

19 november i 1995 brant Wern Town Hall i Shropshire, England til grunnen. Mange skuelystne hadde samlet seg for å se på den gamle bygningen, bygd i 1905, mens den ble oppslukt av flammene. Tony O'Rahilly, en lokal innbygger, var en av tilskuerne, og tok fotografier av det hele fra over gata med en 200mm telefoto-linse. En av disse bildene viser noe som ser ut som en liten jente stående i døråpningen. Verken O'Rahilly, noen av tilskuerne eller brannmenne kunne huske å se jenta der.

O'Rahilly sendte fotografiet til «Association for the Scientific Study of Anomalous Phenomena» som igjen sendte det til Dr. Vernon Harrison, en ekspert på fotografi og tidligere president av Royal Photographic Society. Harrison undersøktet både kopien og det originale negativet, og konkluderte med at det ikke hadde blitt manipulert på noen måte.

Noen påstår at den lille jenta er gjenferdet til Jane Churm, som i 1677 ved et uhell satte fyr på et halmtak med et stearinlys. Resultatet var at den påfølgende brannen ødela mye av byens trebebygning.

Ekstragjesten på avskjedsfesten

Historen bak

Disse to bildene ble tatt på Hotel Vierjahreszeiten i Maurach, Østerrike i 1988. Noen feriegjester samlet seg for en avskjedsfest på hotellet, og bestemte seg for å ta et gruppebilde. En i gruppen, Todd, satte opp sitt Canon kamera på et bord i nærheten, og rettet det mot gruppen. Bordet er det som vises som en hvit kant nederst på bildene.

Første gangen han prøvde å ta bilde ved hjelp av selvutløseren, utløste ikke blitzen seg. På andre forsøk, ble den derimot avfyrt.

Men da gruppen så den fremkallede filmen, la en av gruppemedlemmene til at på det første bildet, uten blitz, vistes det et ekstra hode. Det var ingen som kjente igjen ansiktet, og de kunne bare forestille seg hvordan hun hadde blitt med på bildet. I tillegg til å være ute av fokus, er kvinnehodet altfor stort sammenlignet med de andre i gruppen.

Bildet var undersøkt av Royal Photographic Society, fotografiavdelingen ved Leicester Universitet, og Society for Psychical Research, og alle utelukket en dobbelteksponering.

Lord Combermers spøkelse

Historien bak

Dette fotografiet tatt i Combermere Abbey-biblioteket ble tatt i 1891 av Sybell Corbet. Man kan se omrisset av en mann som ser på stolen til venstre, og man kan tydelig se hodet, kragen og høyre arm på armlenet. Det antas at det er spøkelset til Lord Combermere, en britisk kavallerikommandør.

Lorden døde i 1891, etter å ha blitt påkjørt av en hestekjerre. Bildet ovenfor ble tatt under Combermeres begravelse. Eksponeringen tok rundt en time, og derfor har det blitt spekulert i om en av tjenerne har kommet inn på rommet, for å sitte litt i stolen. Men alle i husholdningen var på lordens begravelse.

Bestefarsspøkelset

Historien bak

Fotografiet er tatt av Denise Russel, barnebarnet til damen på bildet. Hun forteller: «Bestemor bodde alene, helt til hun måtte flytte til et sted der hun kunne få daglig hjelp. Den første uken ble det arrangert en picnik for de som bodde der og familien. Moren til Denise Russel og søsteren hennes var med, og søsteren tok to bilder, og dette er et av dem.»

«Bildet ble tatt søndag 17. august 1997, og vi tror mannen bak henne er min bestefar, som døde søndag 14. august 1984. Vi la ikke merke til mannen før 1. juledag 2000 -- bestemor hadde gått bort i mellomtiden. Vi la merke til til ham da vi kikket gjennom noen løse familiebilder hos mine foreldres hus. Søsteren min syntes det var et pent bilde, og laget en kopi til mamma, men likevel var det ingen som la merke til mannen bak henne på over tre år!»

Det var søsteren hennes som først oppdaget det, og spurte henne hvem hun syntes mannen bak bestemor lignet på.

Den brune damen

Historen bak

Portrett av «Den Brune Dame» er sannsynligvis det mest berømte spøkelsesbilde som noensinne har blitt tatt. Spøkelset antas å være Lady Dorothy Townshend, Charles Townshend kone -- innbyggere av Raynham Hall i Norfolk, England, tidlig på 1700-tallet. Det ryktes at Dorothy, før hun giftet seg med Charles, var Lord Whartons elskerinne, og Charles mistenkte at Dorothy var utro.

I følge historiske arkiv døde hun og ble begravet i 1726, men det fantes mistanker om at begravelsen var fingert, og at Charles hadde låst kona inne i et avsidesliggende hjørne av huset, til hun døde mange år senere

Det finnes flere historier om mennesker som har sett henne, f.eks. konge George IV på tidlig 1800-tall, fortalte at han så en kvinnelig figur med brun dress stående ved siden av sengen sin, under et opphold på Raynham.

Det berømte bildet ble tatt i september 1936 av kaptein Provand og Indre Shira, to fotografer som skulle ta bilder av Raynham Hall for bladet Country Life. Dette er det som skjedde, i følge Shira:

«Kaptein Provand tok et bilde mens jeg lyste med blitzen. Han holdt på å fokusere for å ta et nytt bilde; og jeg sto ved siden av ham med blitzpistolen i hånda, mens jeg så rett opp trappen. Plutselig oppdaget jeg overjordisk, tilsløret form som kom sakte ned trappene. Jeg ropte ganske opprørt: "Fort, fort, det er noe der!'. Jeg trykket på avtrekkeren til blitzen. Etter å ha stengt lukkeren, og etter å tatt tøyet vekk fra hodet, snudde Provand seg mot meg, og lurte på hva alt oppstyret handlet om.

Bildet ble publisert i Country Life den 16 desember 1936.

Zodiac-morderen

En seriemorder som herjet i USA på slutten av 60-tallet, fortsatt uidentifisert, kjent for sine rekke ydmykende brev til politiet, enkelte skrevet i kode. Tre av brevene er enda ikke dekryptert. Finnes den perfekte forbrytelse? Les om Zodiacmorderen.

Zodiac opererte i nord-California mellom desember 1968 og oktober 1969. Fire menn og tre kvinner var ofre, og flere ofre er blitt knyttet til Zodiacmorderen, men uten avgjørende bevis. Morderen selv hevdet i flere brev til aviser at han har drept så mange som 37 mennesker, men etterforskere har så langt bare bekreftet sju ofre, derav to overlevende:

David Arthur Farady, 17 år, og Betty Lou Jensen, 16; skutt og drept den 20 desember, 1968.

Michael Renault Mageau, 19 år, og Darlene Elizabeth Ferrin, 22 år. Skutt den 4 juli, 1969. Michael overlevde.

Bryan Calvin Hartnell, 20 år og Cecelia Ann Shephard, 22; knivstukket 27 september, 1969. Hartnell overlevde seks knivstikk i ryggen, Cecelia døde to dager senere av skadene.

Paul Lee Stine, 29 år; skutt og drept 11 oktober, 1969 i San Fransisco.

De første mordene

Lake Herman Road

Det første mordet som er tillagt Zodiacmorderen var skuddrapet på studentene Betty Lou Jensen og David Faraday. Paret var på deres første date og skulle på en julekonsert få kvartaler fra der Betty bodde. I stedet besøkte de en venn og stoppet på en lokal restaurant, og kjørte siden ut på Lake Herman Road. Cirka kvart over ti parkerte David morens bil på en grus-snuplass, en kjent kjærlighetssti.

Rett etter elleve den kvelden, parkerte en annen bil ved siden av dem. Sjåføren beordret dem ut av bilen. Betty gikk først ut, og da David var kommet halvveis ut, skjøt mannen ham i hodet. Betty prøvde å flykte, men ble skutt ned 8-9 meter unna bilen. Fem skudd traff henne i ryggen. Mannen kjørte så sin vei.

Kroppene ble funnet minutter senere av Stella Borges, som bodde i nærheten. Forbrytelsen ble etterforsket, men det ble ikke funnet noen spor.

Blue Rock Springs

Rundt midnatt den 4 juli, 1969 kjørte Darlene Ferrin og Michael Mageau til golfbanen Blue Rock Springs i Vallejo, 6-7 km fra det forrige mordet hadde funnet sted. De parkerte der, og i mellomtiden kjørte en annen bil inn ved siden av dem, men kjørte av gårde med det samme, bare for å komme igjen ti minutter senere. Denne gangen parkerte bilen bak dem. Sjåføren kom ut, og gikk mot passasjersiden av bilen. Med seg hadde han en lommelykt, og en 9 mm pistol. Han lyste dem først i øynene for å blende dem, og skjøt dem flere ganger før han begynte å gå tilbake til bilen sin. Da han hørte at Mageau stønnet av smerte, kom han tilbake og skjøt dem igjen. Så forlot han dem.

Ti over halv ett den natten, fikk Vallejo politistasjon en telefon. Stemmen rapporterte om det som hadde skjedd, og sa også at han hadde gjort. Han fortalte også at han var skyldig i mordene på Jensen og Faraday seks og en halv måned tidligere. Politiet sporet samtalen til en telefonkiosk ved en bensinstasjon, bare 500 meter fra der Ferrin bodde, og bare et par kvartaler unna den lokale sheriffen.

Ferrin ble erklært død på sykehuset. Mageau overlevde angrepet til tross for å ha blitt skutt i ansiktet, nakken og brystet.

De første brevene

Den 1. august 1969, ble tre nesten identiske brev mottatt av Vallejo Times-Herald, the San Francisco Chronicle og San Francisco Examiner. I brevene tok avsender på seg skylden for begge gjerningene på Lake Herman Road og på Blue Rock Springs. Hvert av brevene inneholdt en tredjedel av et kryptogram bestående av 408 symboler, som drapsmannen påsto inneholdt hans identitet. Zodiac krevde at de skulle trykkes på den enkeltes avis forside -- og truet med å drepe flere hvis det ikke ble gjennomført.

The Chronicle trykket sin del påfølgende dag, men på fjerde side. En artikkel trykket ved siden av siterte politimester Jack E. Stiltz, som ikke følte seg sikker på at dette faktisk var skrevet av gjerningsmannen, og krevde et brev med mer detaljer for å bevise dette. Drapene det ble truet med, skjedde aldri -- og alle tre delene ble til slutt trykket.

Den 7. august fikk San Francisco Examiner enda et brev, med hilsenen: "Dear Editor This is the Zodiac speaking". Dette er første gangen morderen refererer til seg selv som «Zodiac». I brevet kom morderen med detaljer som bare han og politet kunne vite om.

Den påfølgende dagen ble kodebrevet løst, men ingen navn ble nevnt i teksten.

Lake Berryessa

Den 27 september 1969 var Bryan Hartnell og Cecilia Shepard på piknik ved Lake Berryessa. Plutselig kom en mann mot dem, med en bøddelhette og clip-on solbriller over øynene. På brystet hadde en smekkelignende sak med et hvitt kors-sirkel symbol.

Han gikk mot dem med en pistol, som Hartnell mente måtte være en .45. Hettemannen hevded å være en rømt fange fra Deer Lodge i Montana, der han hadde drept en vakt og stjålet en bil. Han fortalte at han trengte deres penger og bil for å komme seg til Mexico.

Han hadde med seg ferdigoppkuttede klessnorer av plast, som han ba Shepard om å bruke for å binde fast Hartnell, og så skulle hun binde seg selv.

Hartnell trodde først dette bare var et merkelig ran, før mannen tok frem en kniv og stakk dem begge. Så gikk de 450 metrene det var tilbake til Knoxville Road, tegnet sirkelkorset på Hartnells bildør med tusjpenn, og skrev under: Vallejo/12-20-68/7-4-69/Septt 27-69-6:30/by knife.

Ti over halv åtte samme kvelden, ringte mannen Napa County politiet, fra en mynttelefon for å fortelle hva han hadde gjort. Etterforskerne fikk takk i et håndavtrykk fra røret, men klarte aldri å finne en match.

En mann og sønnen hans hørte ropene på hjelp fra det knivstukkede paret. De fikk også tak i politiet, og da de kom frem til åstedet, var Cecilia fortsatt ved bevissthet. Hun kunne gi en beskrivelse av gjerningsmannen, men døde to dager senere på sykehuset. Hartnell overlevde hendelsen, og kunne fortelle om den til pressen.

Presidio Heights

11 oktober, 1969, kom det en mann inn i drosjen til Paul Stine i krysset mellom Mason og Geary-gaten i San Francisco. Han ba om å bli kjørt til Washington og Maple i Presidio Heights. Av en eller grunn kjørte Paul et kvartal lenger til Cherry Street. Mannen skjøt ham en gang i hodet med en 9 mm pistol, og tok lommeboken og bilnøklene hans.

To kvartaler unna, observerte politmann Don Fouke en hvit mann som gikk på fortauet. Han gikk opp en trapp som gikk opp til en hage til en av hjemmene på nordsiden av gaten -- møtet foregikk bare i fem til ti sekunder. Hans partner så ikke mannen. Radiobeskjeden sa at de skulle se etter en farget, og ikke en hvit mann. Dette var grunnen til at mannen ikke ble stoppet, og til dags dato er det ingen som vet hvorfor beskrivelsen var annerledes. Det ble siden satt i gang søk etter mannen, uten resultat.

Over en periode på flere år sjekket politet i San Francisco ut over 2500 mistenkte, uten å finne gjerningsmannen. Det var først etter flere brev fra «Zodiac» at politiet skjønte hvem de hadde med å gjøre.

Flere brev og koder

Den 14 oktober 1969, fikk Chronicle enda et brev fra Zodiac, denne gangen med en bit av sjorteflaket til Paul Stine, som et bevis på at det var han som hadde utført udåden. Denne gangen hadde han også med en trussel om å skyte skolebarn.

Klokken to om natta den 22 oktober 1969 fikk Oakland politistasjon en opprigning fra noen som hevded å være Zodiac. Personen krevde at en av to fremstående advokater; F. Lee Bailey eller Melvin Belli, skulle opptre på et talkshow neste morgen. Belli stilte opp, og talkshowverten ba publikum om å holde linjene til programmet åpne. Til slutt var det noen som ringte inn og hevdet han var Zodiac, og sa at hans riktige navn var «Sam». Han ville arrangere et møte i Daly City, men det var ingen som møtte opp. Påfølgende opprigninger til advokaten ble sporet tilbake til Napa State Hospital, og det viste seg at Sam var en mentalpasient der.

Den 8 november, 1969 sendte Zodiac et kort som besto av enda et kryptogram, denne gangen med 340 tegn. Dagen etter, sendte han et syv-siders brev der han påstår at to politimenn stoppet og faktisk snakket med ham tre minutter etter at han hadde skutt og drept Stine. Utdrag fra brevet ble trykket i Chronicle den 12 november, med Zodiacs påstand. Don Fouke skrev et memo samme dagen og forklarte hva som hadde skjedd den kvelden. Kryptogrammet har til dags dato enda ikke blitt knekket.

20 desember, 1969, på dagen et år etter drapene på David Farady og Betty Lou Jensen, fikk Belli et brev fra Zodiac, med enda et stykk av skjorteflaket til Stine, og fortalte at han ville ha hjelp av Belli.

Modesto

På natten, den 22 mars 1970, kjørte Kathleen Johns fra San Bernardino til Petalum for å besøke moren sin. Hun var syv måneder på vei og hadde med seg sin ti måneder gamle datter. Mens hun kjørte på Highway 132 i nærheten av Modesto, begynte en bil bak henne å fløyte og blinke med lysene. Hun kjørte av veien og stoppet. Mannen i bilen parkerte bak henne, og fortalte at det høyre bakdekket hennes vinglet, og tilbød henne å feste hjulet for henne.

Da han var ferdig kjørte han av gårde, men da Kathleen prøvde å kjøre videre, løsnet hjulet helt. Mannen rygget tilbake til henne, og tilbød å kjøre henne til nærmeste bensinstasjon for å ringe etter hjelp. Hun og datteren satte seg inn i hans bil.

De kjørte forbi flere stasjoner, men mannen stoppet ikke. I rundt tre timer kjørte de rundt på bakveiene rundt byen Tracy, og hver gang hun spurte hvorfor han ikke stoppet, skiftet han samtaleemne.

Da sjåføren stoppet i et kryss, hoppet Kathleen ut av bilen sammen med datteren, og gjemte seg i en åker. Han kom ut for å se etter henne, men en trailersjåfør kom til området, kjørte Kathleens kidnapper avgårde. Kathleen haiket til politistasjonen i Patterson. Mens hun avga sin forklaring, la hun merke til fantomtegning av Paul Stines morder, og fortalte at dette var mannen hun hadde blitt kidnappet av. I frykt for at Zodiac skulle komme tilbake og drepe dem alle, ba betjenten at hun skulle vente i mørket i en restaurant i nærheten. Da bilen hennes ble funnet hadde den blitt ramponert og brent.

Det er flere motstridende rapporter i denne hendelsen. De fleste påstår at kidnapperen truet med å trepe henne og datteren mens han kjørte dem rundt, mens minst en politirapport motstrider dette. Kathleens rapport til journalisten Paul Avery i Chronicle antyder at kidnapperen forlot bilen og lette etter henne i mørket med en lommelykt, men i de to forklaringene hun avga til politiet forteller hun at han aldri forlot bilen. Andre rapporter sier at bilen hennes hadde blitt flyttet før den ble brent, andre forteller at den sto der den ble forlatt. Dette har ført til at flere etterforskere tviler på at hun var et faktisk Zodiacoffer.

Mer kommunikasjon

Zodiac fortsatte å sende brev og postkort til politiet og pressen. I brevene skrev han ned en slags poengoversikt mellom politiet og ham selv. Han refererte ofte til nylig begåtte forbrytelser, der han fortalte hvordan han var ansvarlig for det ene, men ikke det andre. I tillegg kom han ofte med trusler, som nå involverte bomber.

Han truet også lokale journalister til å trykke det han ville, og nevnte i et tilfelle at han håpte at folk skulle begyne å gå med Zodiacbuttons. Han fortalte også om ofrene som skulle bli han slaver i paradis, og han planser om å torturere dem.

I tiden fremover ble også flere eldre forbrytelser knyttet til Zodiac, selv om det aldri ble funnet noen avgjørende bevis.:

Riverside

Cheri Jo Bates på biblioteket, nærmest kamera med ansiktet ned. Bildet ble tatt ikke lenge før mordet ble begått.

Diktet funnet på biblioteket.

På kvelden 30 oktober 1966, hadde 18-år gamle Cheri Jo Bates tilbrakt kvelden på skolebiblioteket til den stengte klokken 2100. Naboer fortalte at de hadde hørte et skrik rundt halv elleve samme kvelden. Bates ble funnet død neste morgen et lite stykke unna biblioteket. Hun lå mellom to forlatte hus som skulle rives. Ledningene i fordelingslokket i bilen hennes hadde blitt revet ut. Hun hadde blitt brutalt slått og knivstukket til døde. Det ble funnet en herreklokke i nærheten, en Timex som hadde stoppet på 00:24, men politet tror at forbrytelsen hadde skjedd mye tidligere.

En måned senere, den 29 november 1966 hadde Riverside politiet og Riverside Press-Enterprise fått to nesten identiske maskinskrevne brev. De hadde fått navnet "Tilståelsen", og forfatteren hevdet at han var ansvarlig for mordet. Han oppga detaljer som ikke var kjent for offentligheten, og advarte om at Bates «verken var den første eller den siste»,

I desember ble det oppdaget et innskåret dikt på et av skrivebordene på Riverside College Library. Det het «Sick of living/unwilling to die», og språket samt håndskriften lignet de i Zodiacbrevene. Det hadde signaturen 'rh'.

Lake Tahoe

I et postkort til avisen Chronicle, som man antok var fra Zodiac, tok kreditt for forsvinningen til Donna Lass den 26 september 1970. Kortet var laget av en collage av reklame og bokstaver fra blad. På kortet var det et bilde fra en reklame for Forest Pines borettslag og teksten "Sierra Club", "Sought Victim 12", "peek through the pines", "pass Lake Tahoe ares," og "around in the snow".

Lass var en sykepleier ved Sahara Tahoe hotell og kasino. Hun jobbet til ca 2 på natta den 26, og behandlet sin siste pasient 01:40. Neste morgen ble arbeidsuniformen og skoene hennes funnet på kontoret hennes, i en papirpose. Bilen hennes ble funnet ved leiligheten hennes, og selv leiligheten var flekkfri. Senere samme dag fikk både arbeidsgiveren og husverten hennes en telefonopprigning fra en ukjent mann som fortalte at Lass måtte forlate byen på grunn av en familiekrise.

Politet behandlet først saken som en savnet person, og mistenkte at hun hadde dratt på egen hånd. Lass ble aldri funnet, og det har aldri blitt funnet bevis som kobler Zodiac til forsvinningen.

Santa Barbara

Den fjerde juni i 1963, fem og et halvt år før Zodiacs første kjente mord, ble Robert Domingos og hans forlovede Linda Edwards skutt og drept på en strand nær Lompic. Det var bare 17 og 18 år gamle, og hadde begge skulket skolen. Politiet mente at angriperen prøvde å binde dem, men da de klarte å stikke av, skjøt han dem gjentatte ganger i ryggen og brystet med .22-kalibers våpen. Så plasserte han dem i et skur i nærheten, og prøvde å brenne det ned, uten å lykkes.

Det var ikke før i november '72 at det Bill Baker fremsatte en teori om at mordet på dette unge paret kunne være gjort av Zodiac, på grunn av likheter mellom dette og tilfellet og hendelsen på Lake Berryessa.

De siste brevene

Etter det siste postkortet fra Zodiac, hørt man ingenting fra ham på nesten tre år -- før den 29 januar 1974, der han fortalte at han likte den «satiriske komedien Exorcisten», Han oppdaterte også poengstillingen, med "Me = 37, SFPD = 0".

Avisen Chronicle opplevde å motta flere brev i 1974, angivelse fra Zodiac. Men ingen som relaterte til mord, men heller tilfeldige ting, om filmer og skribenter som avsenderen ikke likte, og det råder usikkerhet om alle disse brevene er fra Zodiac, eller er forfalskninger.

Enda gikk det fire år igjen før man fikk flere Zodiacbrev. Et brev ble mottatt den 24 april 1978, men dette råder det også usikkerhet om hvem det egentlig er i fra.

Den 3 mars i fjor, ble det rapportert om et julekort sendt til Chronicle. Det var poststemplet i 1990 i Eureka, og hadde blitt oppdaget i fotoarkivet av en fotoassistent. I konvolutten med kortet var det et fotokopi av to postnøkler på et nøkkelkjede. Håndskriften ser ut som Zodiacs, men ble erklært falskt av rettsetterforsker Lloyd Cunningham, en konklusjon ikke alle er enig i. Det finnes ingen returadresse på konvolutten, og det er ikke sirkelkors noe sted.

Nåværende status

Saken er for tiden «inaktiv» hos Politiet i San Fransisco, og har vært det siden april 2004, grunnet arbeidsmengden på nyere saker. Den er fortsatt åpen i andre lokale politidistrikt.

Saken har vært en stor inspirasjon for flere filmer, romaner og fjernsynsproduksjoner. Blant annet filmen Zodiac.

Mer informasjon og videre lesning:

• Engelsk Wikipedia -- Zodiac Killer
• Oversikt og bilder fra alle brevene
• Omfattende nettside med flere bilder og informasjon

Verdens mest mystiske manuskript

Voynich Manuskriptet

Det såkalte Voynich manuskriptet blir ofte kalt "Verdens mest mystiske manuskript". En bok, oppdaget i 1912 -- opprinnelig på 272 sider, fylt med detaljerte illustrasjoner og store mengder tekst, og skrevet en gang mellom år 1450 og 1520. Problemet er bare at denne middelalderboken er skrevet på et språk som til dags dato ingen har klart å tyde. Er dette verket skrevet i en uknekkelig kode, eller er alt sammen bare svindel?

Utsnitt fra den mystiske teksten i manuskriptet.

Boken ble funnet og er oppkalt av en Polsk-Amerikansk bokhandler, Wilfrid M. Voynich. Boken var skrevet på et ukjent språk og alfabet som aldri tidligere hadde blitt sett. Oppdagelsen beskrives slik av Wilfrid:

In 1912 [...] I came across a most remarkable collection of preciously illuminated manuscripts. For many decades these volumes had lain buried in the chests in which I found them in an ancient castle in Southern Europe where the collection had apparently been stored in consequence of the disturbed political condition of Europe in the early part of the nineteenth century.

Men det var en bok som Wilfrid syntes var spesielt interessant, og forteller videre:

While examining the manuscripts, with a view to the acquisition of at least a part of the collection, my attention was especially drawn by one volume. It was such an ugly duckling compared with the other manuscripts, with their rich decorations in gold and colors, that my interest was aroused at once. I found that it was written entirely in cipher. Even a necessarily brief examination of of the vellum upon which it was written, the calligraphy, the drawings and the pigments suggested to me as the origin the latter part of the thirteenth century. The drawings indicated it to be an encyclopedic work on natural philosophy.

Dette var noe Voynich aldri hadde sett før, og kjøpte det med seg. Men han klarte ikke å tyde innholdet. Det var først etter en tid at han la merke til dokumentet som var festet til innsiden av permen, som så ut til å være fra 1666.

Historien om opprinnelsen til dokumentene er full av hull og antagelser, men den første sikre eieren av manuskriptet var Georg Baresch, en obskur alkymist som levde i Praha, tidlig på 1600-tallet. Men Baresch selv var like forundret over innholdet som vi er i dag. Så fikk han høre om Athanasius Kircher, en lærd Jesuitt fra Collegio Romano, som hadde klart å tyde de egyptiske hieroglyfene. Han bestemte seg for å sende en kopi av innholdet til Kircher i Roma, for å be om ledetråder. I sitt brev at 1639 finner vi altså den tidligste referansen til disse dokumentene.

Det er uvisst om Baresch noen gang fikk noe svar, men Kircher var interessert i boken, men Baresch ville ikke gi den fra seg. På sine siste dager sendte Baresch i stedet manuskriptet til sin venn Jan Marek (Johannes Marcus) Marci, som var rektor ved Charles Universitetet i Praha, som videre sendte boken til nettopp Kircher, som hadde vært hans venn gjennom flere tiår.

Dokumentet som Voynich fant på innsiden av var et brev fra Joannes Marcus Marci til Athanasius Kircher som avslører at boken var en gave fra Joannes.

Det er uvisst hva som skjedde med boken i denne tiden, men mest sannsynlig ble den liggende å samle støv til 1870 i Collegio Romano, et gammelt universitet -- da Praha ble overtatt av Victor Emmanuel II av Italia. Mye av tingene som kirken eide på den tiden ble konfiskert, inkludert biblioteket til Collegio. Like før dette skjedde ble mange av tingene i hui og hast fraktet av gårde til noen private bibliotek.

Og så, i 1912, grunnet pengemangel, ble noen bøker og andre eiendeler solgt -- og det er her Voynich kommer inn. Etter å ha skiftet hender noen ganger, ligger boken nå på Yale Universitet.

Uløselig kode?

Manuskriptet har blitt studert av flere profesjonelle og amatør-kryptografer, inkludert amerikanske og britiske kodeknekkere fra 2. verdenskrig. Men ingen har klart å tyde et eneste ord. Disse mislykkede dekodingsforsøkene har ført til at manuskriptet har blitt et stykke historie innen kryptologien, men har også gitt utspring til en teori som hevder at boken bare er en meget forseggjort svindel -- og bare er en sammensurium av symboler og tegninger.

Det finnes ingen åpenbar tegnsetting. Måten teksten er skrevet på later til at skribent forsto hva han skrev da det ble skrevet, uten å gi uttrykk for at ting måtte bli kalkulert før det kunne skrives ned.

Ved hjelp av statistiske analyser av teksten har man funnet ut at teksten følger de samme mønstre som naturlige språk, som f.eks. engelsk eller latin -- men teksten har noen særtrekk. For eksempel er det noen "bokstaver" som bare finnes i begynnelsen av ord, noen kun på slutten, mens andre funnes bare i midten. Slike ordkonstruksjoner finnes i semittiske språk, men verken i det latinske, greske eller kyrilliske alfabet.

Teksten er også mer gjentakende enn typiske europeiske språk, i noen tilfeller hvor samme ord opptrer flere ganger etter hverandre, eller ord med bare en bokstav i forskjell.

Nesten hver side er illustrert, og det ser ut til at boken er delt opp i seks temaer:

	Urter: Hver side viser en plante (noen ganger to), og noen få avsnitt tekst, men ingen av plantene har blitt identifisert.
	Astronomi: Inneholder sirkulære diagrammer, noen med soler, måner og stjerner -- noe som tyder på astronomi eller astrologi. En serie med 12 diagrammer viser konvensjonelle symboler for stjernetegn, der hvert symbol er omringet med nøyaktig 30 mer eller mindre nakne kvinnelige figurer. Hver holder også noe som kan se ut som en navngitt stjerne, eller har stjernen festet med en snor til armen. Enkelte av disse diagrammene kan brettes ut.
	Biologi: En tettskrevet tekst med figurer, som for det meste viser små nakne kvinner som bader i basseng eller kar sammenkoblet med et intrikat nettverk av rør, der enkelt er formet som organer. Enkelte av kvinnene har på seg kroner.
	Kosmologi: Flere sirkulære diagrammer, men av en obskur type. Denne delen har også utbrettsdeler, en av dem går over seks sider, og inneholder en type kart eller diagram, med ni "øyer", sammenkoblet med veier, slott og muligens en vulkan.
	Oppskrifter: Mange korte punktavsnitt, merket med blomsteraktige eller stjerneaktige punkt.
	Farmasøytisk:Deler av planter er beskrevet, som røtter og blader. Noe som ser ut som apotekerkrukker er tegnet langs sidene, med beskrivende tekst.

Teorier om innholdet

Det er fremsatt mange teorier om hva boken egentlig inneholder, og hvilken mening den skulle ha. En av dem er at boken var en middelaldersk farmakoé, en bok som angir kvalitetskrav og fremgangsmåter for fremstilling av medisin.

Den først delen av boken handler nesten utelukkende om planter, men forsøk på å identifisere plantene, har for det meste vært mislykket. Noen av plantene ser også ut til å være sammensatt, der røttene er tatt fra en art, bladene fra en annen og blomstene fra en tredje.

Karene og rørende i den "biologiske" delen kan indikere en kobling til alkemi, men datidens alkymibøker hadde et felles bildespråk, og ikke noe av dette kunne ble funnet i manuskriptet

Det er også blitt foreslått at manuskriptet var et falskt herbarium som kvakksalvere ville bruke bare for å imponere klientene sine. Men, igjen, disse bøken er også forskjellige fra Voynichmanuskriptet, både i stil og format, og de var også skrevet i vanlig språk.

En sirkulær tekning i astronomidelen viser et objekt med fire kurvede armer, som noen har tolket som et bilde av en galakse, som bare kunne ha blitt sett gjennom et mikroskop. Andre tegninger er tolket som celler sett gjennom et mikroskop -- noe som ville skyve manuskriptet lenger frem i tid.

Teorier om språket

En teori vedrørende de mystiske tegnene i boken er at språket er et eller annet europeisk språk, men har blitt kodet gjennom en kodenøkkel. Dette er en populær teori, men ingen har klart å knekke koden uansett. Dessuten mener mange at det ikke kan være kryptert på vanlig måte, siden dette ville ødelegge den statistiske distribusjonen av ord, nevnt tidligere.

I boken "Pandora's Hope" (2004), foreslår James Finn at manuskriptet er "visuelt kodet" hebraisk. Når Voynichbokstaven har blitt transkribert, vha EVA-alfabetet (European Voynich Alphabet), ser man at flere av ordene kan leses som hebraiske ord som gjentar seg selv, med flere avvik for å forvirre leseren. For eksempelet er ordet AIN the hebraiske ordet for 'øye', men det fremstår også i flere andre versjoner, som 'aiin' eller 'aiiin', for å få det se ut som om det er forskjellige ord.

En av de tidligiste metodene for å avsløre bokens hemmeligheter var såkalt mikrografi. William Newbold ved universitetet i Pennsylvania hevdet i 1921 at den synlige teksten i seg selv var meningsløs. I stedet var hver synlige "bokstav" konstruert av en hel rekke av små merker som bare var synlig ved forstørrelse. Men John Manly ved universitetet i Chicago tilbakeviste dette. Hver karakter skulle ha flere tolkninger, uten noen måte å vite hva som var meningen for hver gang. Newbolds metode krevde også at man stokket om på latinske bokstaver helt til man fikk frem en mening -- noe som gjorde at man stort sett kunne lese ut det man ville. Selv om det finnes en tradisjon for hebraisk mikrografi er det på ingen måte like komplisert og sammensatt. Det viser seg til slutt at disse mønstrene Newbold så bare var mønstre som hadde oppstått da blekket hadde tørket -- og er et klassisk eksempel på Pareidolia.

Videre er det foreslått er såkalt steganografi, der meningen i teksten er gjemt på en måte som er vanskelig å oppfatte -- f.eks. andre bokstav i hvert ord eller antall bokstaver på en linje.

Lingvisten Jacques Guy foreslo at teksten kunne være et eksotisk naturlig språk, skrevet med et konstruert alfabet. Ordstrukturen er faktisk lik den som finner i mange språk fra øst og Sentralasia. Teorien kan være plausibel historisk sett, siden selv om språkene hadde sine egne skrivemåter, var disse vanskelig å lese for besøkende fra Vesten. Dette gjorde at fonetiske alfabet, men også konstruerte alfabet ble brukt for å skrive språkene.

Flere ting tyder på at dette kan være tilfellet, f.eks. to store symboler på første side, som har blitt sammenlignet med en kinesisk boktittel. Boken deler også året opp i 360 grader, heller en 365 dager, i grupper på femten, noe som er likt den kinesiske kalenderen (jie qi).

Glossolalia eller det å snakke i tunger, har også blitt nevnt som en kilde til teksten i boken. Hvis dette stemmer, har forfatteren følt en sterk trang til å skrive store mengder tekst, i noe som minner om en strøm fra underbevisstheten, eller stemmer som ble hørt. Mens man er i denne tilstanden, blir ting ofte skrevet i et konstruert språk. Kennedy og Churchill, to stykker som har skrevet om dette i sin bok, bruker Hildegard von Bingens arbeider for å vise likheter mellom illustrasjoner som hun har tegnet mens hun led av migrene, noe som kan føre til en transelignende tilstand, lik glossolalia, og Voynich-manuskriptet. Dette er selvfølgelig noe som er umulig både å bevise og motbevise -- og forfatterne selv er ikke overbevist om at det er dette som har skjedd. Dessuten kan ikke denne teorien forklare selve strukturen til manuskriptet og de astrologiske og botaniske delene.

Oppspinn?

Det bisarre innholdet, de merkelige illustrasjonene og mangel på historisk bakgrunn gir grunnlag til å tro at manuskriptet er falskt. Sagt på en annen måte, hvis ingen klarer å tyde innholdet i dokumentene, er det muligens fordi det ikke finnes noen mening der i utgangspunktet.

Det er fremsatt flere teorier om hvordan forfatteren kunne ha gjort dette, men ingen av disse fremstiller endelig bevis.

Noe av problemet med dette argumentet er at manuskriptet virker for forseggjort til å være en bløff. Boken og innholdet har flere egenskaper som først viser seg ved moderne analysemetoder, f.eks. hyppigheten av ord. Da kan en spørre seg hva som er vitsen, hvis ingen andre enn forfatteren selv kunne se forskjellen.

Referanser og videre lesning

Wikipedia - Voynich Manuscript
Detaljert side om manuskriptet Boken i PDF-format
Beinecke Rare Book & Manuscript Library (Boken i høy oppløsning)

Hva skjedde i Dyatlov-passet?

Ni erfarne skigåere drar opp i de nordlige Uralfjellene i 1959, ingen kommer noensinne tilbake. De ble funnet døde -- barføtt i snøen, noen uten annet på seg enn undertøy, en med brusten skalle, en annen med to brukne ribbein og en av kvinnene på ekspedisjonen manglet tunge; og de etterlot seg et telt som hadde blitt revet opp fra innsiden.

Igor Dyatlov

Zinaida Kolmogorova

Lyudmila Dubinina

Alexander Kolevatov

Rustem Slobodin

Georgyi Krivonischenko

Yuri Doroshenko

Nicolas Thibeaux-Brignollel

Alexander Zolotarev

Yuri Yudin

Den 27 januar 1959 starter ti studenter fra det Uralske Polytekniske Institutt sin skimarsj fra Vizhai mot Uralfjellene. Allerede neste dag måtte en av medlemmene, Yuri Yudin, snu på grunn av helseproblemer, og de var nå ni stykker igjen.

Gruppen var ledet av Igor Dyatlov, og hadde som mål å nå Otorten, et fjell 10 kilometer nord for ulykken. Ruten, på denne årstiden, var klassifisert som "Kategori III", den vanskeligste -- men alle medlemmene var erfarne med lange skiturer og fjellekspedisjoner.

Ved hjelp av kameraer og dagbøker funnet på deres siste leirplass kunne man fastslå at den 31 januar nådde gruppen høylandet og startet å forberede seg på selve klatringen, der de bygde et lager for mat og utstyr for tilbaketuren.

Neste dag begynte gruppen å bevege seg gjennom passet, men møtte på dårlig vær, noe som gjorde at de gikk feil og måtte slå leir for natten. Det var det siste de skulle gjøre.

Gruppen skulle telegrafere til sportsklubben når de returnerte til Vizhai, og det var forventet at dette skulle skje senest 12 februar. Men selv om beskjeden aldri kom frem da, var det ikke noen særlig reaksjon først. Forsinkelser var vanlig ved slike ekspedisjoner. Ikke før slektninger krevde at det skulle letes etter en gruppen, ble det sendt ut søketeam, som først besto av frivillige studenter og lærere. Siden ble politiet og militæret koblet inn.

Ikke før den 26 februar ble leirplassen funnet. Teltet var hardt skadd, og fotspor kunne følges ned til den nærmeste skogskanten, men etter 500 meter var de dekket av snø.

I skogskanten, under en stor gammel furu fant letemannskapet rester av et bål, sammen med to døde kropper, Krivonischenko og Doroshenko, uten sko og bare i undertøyet. Mellom furua og leirplassen fant man tre lik til, Dyatlov, Kolmogorova og Slobodin, og de så ut som om de hadde prøvd å ta seg tilbake til leirplassen. De ble funnet hver for seg, 300, 480 og 630 meter fra furutreet.

De siste fire var det vanskeligere å finne. De ble ikke funnet før etter to måneder, den 4 mai, under fire meter snø i en elvedal, lenger inne i den skogen furua sto.

Kroppene ble bragt ned av fjellet -- men man fant ingen dødelige skader på de første som var funnet. En hadde en brist i hodeskallen, men ble ikke sett på som dødelig.

De fire som ble funnet i mai forandret noe på dette. Tre av dem hadde dødlige skader, Thibeaux-Brignollel hadde store hodeskader, og både Dubunina og Zolotarev hadde store brudd i brystet. Det underlige var at kraften som måtte til for å påføre slike skader måtte ha vært ekstremt høy, og det ble sammenlignet med kraften i en bilulykke. En av kvinnene manglet også tungen.

Det så ut til at gruppen måtte forlate leiren i løpet av natten, mens de lå og sov. Selv om temperaturen var rundt -30 grader celsius, og med dårlig vær -- var de døde bare delvis påkledd. Noen av dem hadde bare en sko, andre hadde ingen sko eller hadde bare sokker på seg. Andre ble funnet med deler av avrevne klær på seg, som så ut til å ha blitt revet av de allerede døde.

Senere ble det funnet at klærne til noen av ofrene avga store doser radioaktiv stråling.

Til slutt ble det konkludert med at alle i gruppen hadde omkommet på grunn av en 'ukjent tvingende årsak', og saksmappen ble sendt til et hemmelig arkiv, bare for å bli frigitt delvis på 90-tallet.

Siden ble det spekulert mye i hva som hadde skjedd, og etterforskere mente at enkelte vitneutsagn ble oversett, kanskje ignorert av offisielle myndigheter:

• Etter begravelsene, hevder slektninger av avdøde at huden til ofrene hadde en merkelig oransje farge.
• En annen gruppe turgåere, som befant seg 5 mil lenger sør, rapporterte merkelige oransje kuler på nattehimmelen mot nord. Like "kuler" ble observert i nærliggende områder, blant annet av metereologer og militæret.
• Noen rekonstruksjoner av ofrenes oppførsel så ut til å peke mot at de var blitt blendet eller helt blinde. De hadde brukket av tykke og fuktige furugreiner for bål, selv om det var tørr ved på bakken like ved.
• Andre rapporterte om skrapmetall i nærheten, noe som førte til spekulasjon vedrørende hemmelig militær bruk av området.

Yuri Yudin, den eneste overlevende fra ekspedisjonen, har uttalt: "Hvis jeg kunne spørre Gud kun ett spørsmål, ville det være: 'Hva skjedde egentlig med vennene mine den kvelden?'.