Verdens mest mystiske manuskript

Voynich Manuskriptet

Det såkalte Voynich manuskriptet blir ofte kalt "Verdens mest mystiske manuskript". En bok, oppdaget i 1912 -- opprinnelig på 272 sider, fylt med detaljerte illustrasjoner og store mengder tekst, og skrevet en gang mellom år 1450 og 1520. Problemet er bare at denne middelalderboken er skrevet på et språk som til dags dato ingen har klart å tyde. Er dette verket skrevet i en uknekkelig kode, eller er alt sammen bare svindel?

Utsnitt fra den mystiske teksten i manuskriptet.

Boken ble funnet og er oppkalt av en Polsk-Amerikansk bokhandler, Wilfrid M. Voynich. Boken var skrevet på et ukjent språk og alfabet som aldri tidligere hadde blitt sett. Oppdagelsen beskrives slik av Wilfrid:

In 1912 [...] I came across a most remarkable collection of preciously illuminated manuscripts. For many decades these volumes had lain buried in the chests in which I found them in an ancient castle in Southern Europe where the collection had apparently been stored in consequence of the disturbed political condition of Europe in the early part of the nineteenth century.

Men det var en bok som Wilfrid syntes var spesielt interessant, og forteller videre:

While examining the manuscripts, with a view to the acquisition of at least a part of the collection, my attention was especially drawn by one volume. It was such an ugly duckling compared with the other manuscripts, with their rich decorations in gold and colors, that my interest was aroused at once. I found that it was written entirely in cipher. Even a necessarily brief examination of of the vellum upon which it was written, the calligraphy, the drawings and the pigments suggested to me as the origin the latter part of the thirteenth century. The drawings indicated it to be an encyclopedic work on natural philosophy.

Dette var noe Voynich aldri hadde sett før, og kjøpte det med seg. Men han klarte ikke å tyde innholdet. Det var først etter en tid at han la merke til dokumentet som var festet til innsiden av permen, som så ut til å være fra 1666.

Historien om opprinnelsen til dokumentene er full av hull og antagelser, men den første sikre eieren av manuskriptet var Georg Baresch, en obskur alkymist som levde i Praha, tidlig på 1600-tallet. Men Baresch selv var like forundret over innholdet som vi er i dag. Så fikk han høre om Athanasius Kircher, en lærd Jesuitt fra Collegio Romano, som hadde klart å tyde de egyptiske hieroglyfene. Han bestemte seg for å sende en kopi av innholdet til Kircher i Roma, for å be om ledetråder. I sitt brev at 1639 finner vi altså den tidligste referansen til disse dokumentene.

Det er uvisst om Baresch noen gang fikk noe svar, men Kircher var interessert i boken, men Baresch ville ikke gi den fra seg. På sine siste dager sendte Baresch i stedet manuskriptet til sin venn Jan Marek (Johannes Marcus) Marci, som var rektor ved Charles Universitetet i Praha, som videre sendte boken til nettopp Kircher, som hadde vært hans venn gjennom flere tiår.

Dokumentet som Voynich fant på innsiden av var et brev fra Joannes Marcus Marci til Athanasius Kircher som avslører at boken var en gave fra Joannes.

Det er uvisst hva som skjedde med boken i denne tiden, men mest sannsynlig ble den liggende å samle støv til 1870 i Collegio Romano, et gammelt universitet -- da Praha ble overtatt av Victor Emmanuel II av Italia. Mye av tingene som kirken eide på den tiden ble konfiskert, inkludert biblioteket til Collegio. Like før dette skjedde ble mange av tingene i hui og hast fraktet av gårde til noen private bibliotek.

Og så, i 1912, grunnet pengemangel, ble noen bøker og andre eiendeler solgt -- og det er her Voynich kommer inn. Etter å ha skiftet hender noen ganger, ligger boken nå på Yale Universitet.

Uløselig kode?

Manuskriptet har blitt studert av flere profesjonelle og amatør-kryptografer, inkludert amerikanske og britiske kodeknekkere fra 2. verdenskrig. Men ingen har klart å tyde et eneste ord. Disse mislykkede dekodingsforsøkene har ført til at manuskriptet har blitt et stykke historie innen kryptologien, men har også gitt utspring til en teori som hevder at boken bare er en meget forseggjort svindel -- og bare er en sammensurium av symboler og tegninger.

Det finnes ingen åpenbar tegnsetting. Måten teksten er skrevet på later til at skribent forsto hva han skrev da det ble skrevet, uten å gi uttrykk for at ting måtte bli kalkulert før det kunne skrives ned.

Ved hjelp av statistiske analyser av teksten har man funnet ut at teksten følger de samme mønstre som naturlige språk, som f.eks. engelsk eller latin -- men teksten har noen særtrekk. For eksempel er det noen "bokstaver" som bare finnes i begynnelsen av ord, noen kun på slutten, mens andre funnes bare i midten. Slike ordkonstruksjoner finnes i semittiske språk, men verken i det latinske, greske eller kyrilliske alfabet.

Teksten er også mer gjentakende enn typiske europeiske språk, i noen tilfeller hvor samme ord opptrer flere ganger etter hverandre, eller ord med bare en bokstav i forskjell.

Nesten hver side er illustrert, og det ser ut til at boken er delt opp i seks temaer:

	Urter: Hver side viser en plante (noen ganger to), og noen få avsnitt tekst, men ingen av plantene har blitt identifisert.
	Astronomi: Inneholder sirkulære diagrammer, noen med soler, måner og stjerner -- noe som tyder på astronomi eller astrologi. En serie med 12 diagrammer viser konvensjonelle symboler for stjernetegn, der hvert symbol er omringet med nøyaktig 30 mer eller mindre nakne kvinnelige figurer. Hver holder også noe som kan se ut som en navngitt stjerne, eller har stjernen festet med en snor til armen. Enkelte av disse diagrammene kan brettes ut.
	Biologi: En tettskrevet tekst med figurer, som for det meste viser små nakne kvinner som bader i basseng eller kar sammenkoblet med et intrikat nettverk av rør, der enkelt er formet som organer. Enkelte av kvinnene har på seg kroner.
	Kosmologi: Flere sirkulære diagrammer, men av en obskur type. Denne delen har også utbrettsdeler, en av dem går over seks sider, og inneholder en type kart eller diagram, med ni "øyer", sammenkoblet med veier, slott og muligens en vulkan.
	Oppskrifter: Mange korte punktavsnitt, merket med blomsteraktige eller stjerneaktige punkt.
	Farmasøytisk:Deler av planter er beskrevet, som røtter og blader. Noe som ser ut som apotekerkrukker er tegnet langs sidene, med beskrivende tekst.

Teorier om innholdet

Det er fremsatt mange teorier om hva boken egentlig inneholder, og hvilken mening den skulle ha. En av dem er at boken var en middelaldersk farmakoé, en bok som angir kvalitetskrav og fremgangsmåter for fremstilling av medisin.

Den først delen av boken handler nesten utelukkende om planter, men forsøk på å identifisere plantene, har for det meste vært mislykket. Noen av plantene ser også ut til å være sammensatt, der røttene er tatt fra en art, bladene fra en annen og blomstene fra en tredje.

Karene og rørende i den "biologiske" delen kan indikere en kobling til alkemi, men datidens alkymibøker hadde et felles bildespråk, og ikke noe av dette kunne ble funnet i manuskriptet

Det er også blitt foreslått at manuskriptet var et falskt herbarium som kvakksalvere ville bruke bare for å imponere klientene sine. Men, igjen, disse bøken er også forskjellige fra Voynichmanuskriptet, både i stil og format, og de var også skrevet i vanlig språk.

En sirkulær tekning i astronomidelen viser et objekt med fire kurvede armer, som noen har tolket som et bilde av en galakse, som bare kunne ha blitt sett gjennom et mikroskop. Andre tegninger er tolket som celler sett gjennom et mikroskop -- noe som ville skyve manuskriptet lenger frem i tid.

Teorier om språket

En teori vedrørende de mystiske tegnene i boken er at språket er et eller annet europeisk språk, men har blitt kodet gjennom en kodenøkkel. Dette er en populær teori, men ingen har klart å knekke koden uansett. Dessuten mener mange at det ikke kan være kryptert på vanlig måte, siden dette ville ødelegge den statistiske distribusjonen av ord, nevnt tidligere.

I boken "Pandora's Hope" (2004), foreslår James Finn at manuskriptet er "visuelt kodet" hebraisk. Når Voynichbokstaven har blitt transkribert, vha EVA-alfabetet (European Voynich Alphabet), ser man at flere av ordene kan leses som hebraiske ord som gjentar seg selv, med flere avvik for å forvirre leseren. For eksempelet er ordet AIN the hebraiske ordet for 'øye', men det fremstår også i flere andre versjoner, som 'aiin' eller 'aiiin', for å få det se ut som om det er forskjellige ord.

En av de tidligiste metodene for å avsløre bokens hemmeligheter var såkalt mikrografi. William Newbold ved universitetet i Pennsylvania hevdet i 1921 at den synlige teksten i seg selv var meningsløs. I stedet var hver synlige "bokstav" konstruert av en hel rekke av små merker som bare var synlig ved forstørrelse. Men John Manly ved universitetet i Chicago tilbakeviste dette. Hver karakter skulle ha flere tolkninger, uten noen måte å vite hva som var meningen for hver gang. Newbolds metode krevde også at man stokket om på latinske bokstaver helt til man fikk frem en mening -- noe som gjorde at man stort sett kunne lese ut det man ville. Selv om det finnes en tradisjon for hebraisk mikrografi er det på ingen måte like komplisert og sammensatt. Det viser seg til slutt at disse mønstrene Newbold så bare var mønstre som hadde oppstått da blekket hadde tørket -- og er et klassisk eksempel på Pareidolia.

Videre er det foreslått er såkalt steganografi, der meningen i teksten er gjemt på en måte som er vanskelig å oppfatte -- f.eks. andre bokstav i hvert ord eller antall bokstaver på en linje.

Lingvisten Jacques Guy foreslo at teksten kunne være et eksotisk naturlig språk, skrevet med et konstruert alfabet. Ordstrukturen er faktisk lik den som finner i mange språk fra øst og Sentralasia. Teorien kan være plausibel historisk sett, siden selv om språkene hadde sine egne skrivemåter, var disse vanskelig å lese for besøkende fra Vesten. Dette gjorde at fonetiske alfabet, men også konstruerte alfabet ble brukt for å skrive språkene.

Flere ting tyder på at dette kan være tilfellet, f.eks. to store symboler på første side, som har blitt sammenlignet med en kinesisk boktittel. Boken deler også året opp i 360 grader, heller en 365 dager, i grupper på femten, noe som er likt den kinesiske kalenderen (jie qi).

Glossolalia eller det å snakke i tunger, har også blitt nevnt som en kilde til teksten i boken. Hvis dette stemmer, har forfatteren følt en sterk trang til å skrive store mengder tekst, i noe som minner om en strøm fra underbevisstheten, eller stemmer som ble hørt. Mens man er i denne tilstanden, blir ting ofte skrevet i et konstruert språk. Kennedy og Churchill, to stykker som har skrevet om dette i sin bok, bruker Hildegard von Bingens arbeider for å vise likheter mellom illustrasjoner som hun har tegnet mens hun led av migrene, noe som kan føre til en transelignende tilstand, lik glossolalia, og Voynich-manuskriptet. Dette er selvfølgelig noe som er umulig både å bevise og motbevise -- og forfatterne selv er ikke overbevist om at det er dette som har skjedd. Dessuten kan ikke denne teorien forklare selve strukturen til manuskriptet og de astrologiske og botaniske delene.

Oppspinn?

Det bisarre innholdet, de merkelige illustrasjonene og mangel på historisk bakgrunn gir grunnlag til å tro at manuskriptet er falskt. Sagt på en annen måte, hvis ingen klarer å tyde innholdet i dokumentene, er det muligens fordi det ikke finnes noen mening der i utgangspunktet.

Det er fremsatt flere teorier om hvordan forfatteren kunne ha gjort dette, men ingen av disse fremstiller endelig bevis.

Noe av problemet med dette argumentet er at manuskriptet virker for forseggjort til å være en bløff. Boken og innholdet har flere egenskaper som først viser seg ved moderne analysemetoder, f.eks. hyppigheten av ord. Da kan en spørre seg hva som er vitsen, hvis ingen andre enn forfatteren selv kunne se forskjellen.

Referanser og videre lesning

Wikipedia - Voynich Manuscript
Detaljert side om manuskriptet Boken i PDF-format
Beinecke Rare Book & Manuscript Library (Boken i høy oppløsning)