Hva skjedde i Dyatlov-passet?

Ni erfarne skigåere drar opp i de nordlige Uralfjellene i 1959, ingen kommer noensinne tilbake. De ble funnet døde -- barføtt i snøen, noen uten annet på seg enn undertøy, en med brusten skalle, en annen med to brukne ribbein og en av kvinnene på ekspedisjonen manglet tunge; og de etterlot seg et telt som hadde blitt revet opp fra innsiden.

Igor Dyatlov

Zinaida Kolmogorova

Lyudmila Dubinina

Alexander Kolevatov

Rustem Slobodin

Georgyi Krivonischenko

Yuri Doroshenko

Nicolas Thibeaux-Brignollel

Alexander Zolotarev

Yuri Yudin

Den 27 januar 1959 starter ti studenter fra det Uralske Polytekniske Institutt sin skimarsj fra Vizhai mot Uralfjellene. Allerede neste dag måtte en av medlemmene, Yuri Yudin, snu på grunn av helseproblemer, og de var nå ni stykker igjen.

Gruppen var ledet av Igor Dyatlov, og hadde som mål å nå Otorten, et fjell 10 kilometer nord for ulykken. Ruten, på denne årstiden, var klassifisert som "Kategori III", den vanskeligste -- men alle medlemmene var erfarne med lange skiturer og fjellekspedisjoner.

Ved hjelp av kameraer og dagbøker funnet på deres siste leirplass kunne man fastslå at den 31 januar nådde gruppen høylandet og startet å forberede seg på selve klatringen, der de bygde et lager for mat og utstyr for tilbaketuren.

Neste dag begynte gruppen å bevege seg gjennom passet, men møtte på dårlig vær, noe som gjorde at de gikk feil og måtte slå leir for natten. Det var det siste de skulle gjøre.

Gruppen skulle telegrafere til sportsklubben når de returnerte til Vizhai, og det var forventet at dette skulle skje senest 12 februar. Men selv om beskjeden aldri kom frem da, var det ikke noen særlig reaksjon først. Forsinkelser var vanlig ved slike ekspedisjoner. Ikke før slektninger krevde at det skulle letes etter en gruppen, ble det sendt ut søketeam, som først besto av frivillige studenter og lærere. Siden ble politiet og militæret koblet inn.

Ikke før den 26 februar ble leirplassen funnet. Teltet var hardt skadd, og fotspor kunne følges ned til den nærmeste skogskanten, men etter 500 meter var de dekket av snø.

I skogskanten, under en stor gammel furu fant letemannskapet rester av et bål, sammen med to døde kropper, Krivonischenko og Doroshenko, uten sko og bare i undertøyet. Mellom furua og leirplassen fant man tre lik til, Dyatlov, Kolmogorova og Slobodin, og de så ut som om de hadde prøvd å ta seg tilbake til leirplassen. De ble funnet hver for seg, 300, 480 og 630 meter fra furutreet.

De siste fire var det vanskeligere å finne. De ble ikke funnet før etter to måneder, den 4 mai, under fire meter snø i en elvedal, lenger inne i den skogen furua sto.

Kroppene ble bragt ned av fjellet -- men man fant ingen dødelige skader på de første som var funnet. En hadde en brist i hodeskallen, men ble ikke sett på som dødelig.

De fire som ble funnet i mai forandret noe på dette. Tre av dem hadde dødlige skader, Thibeaux-Brignollel hadde store hodeskader, og både Dubunina og Zolotarev hadde store brudd i brystet. Det underlige var at kraften som måtte til for å påføre slike skader måtte ha vært ekstremt høy, og det ble sammenlignet med kraften i en bilulykke. En av kvinnene manglet også tungen.

Det så ut til at gruppen måtte forlate leiren i løpet av natten, mens de lå og sov. Selv om temperaturen var rundt -30 grader celsius, og med dårlig vær -- var de døde bare delvis påkledd. Noen av dem hadde bare en sko, andre hadde ingen sko eller hadde bare sokker på seg. Andre ble funnet med deler av avrevne klær på seg, som så ut til å ha blitt revet av de allerede døde.

Senere ble det funnet at klærne til noen av ofrene avga store doser radioaktiv stråling.

Til slutt ble det konkludert med at alle i gruppen hadde omkommet på grunn av en 'ukjent tvingende årsak', og saksmappen ble sendt til et hemmelig arkiv, bare for å bli frigitt delvis på 90-tallet.

Siden ble det spekulert mye i hva som hadde skjedd, og etterforskere mente at enkelte vitneutsagn ble oversett, kanskje ignorert av offisielle myndigheter:

• Etter begravelsene, hevder slektninger av avdøde at huden til ofrene hadde en merkelig oransje farge.
• En annen gruppe turgåere, som befant seg 5 mil lenger sør, rapporterte merkelige oransje kuler på nattehimmelen mot nord. Like "kuler" ble observert i nærliggende områder, blant annet av metereologer og militæret.
• Noen rekonstruksjoner av ofrenes oppførsel så ut til å peke mot at de var blitt blendet eller helt blinde. De hadde brukket av tykke og fuktige furugreiner for bål, selv om det var tørr ved på bakken like ved.
• Andre rapporterte om skrapmetall i nærheten, noe som førte til spekulasjon vedrørende hemmelig militær bruk av området.

Yuri Yudin, den eneste overlevende fra ekspedisjonen, har uttalt: "Hvis jeg kunne spørre Gud kun ett spørsmål, ville det være: 'Hva skjedde egentlig med vennene mine den kvelden?'.